Da Kristin skulle filme intervjuer: valg av bildefrekvens og format

Kristin kom til kurset tidlig i høst med et konkret prosjekt. Hun skulle filme en serie korte intervjuer med lokale håndverkere i et lite studio med to lamper og en grå bakgrunn. Hun hadde brukt kameraet i flere år til stillbilder, men aldri stilt det inn for video med et bestemt formål.

Det første hun fortalte meg var at hun hadde latt kameraet stå på fabrikkinnstillingene og håpet at det ville gå bra. Opptakene fra en tidligere prøverunde så uvante ut. Bevegelsene i hendene virket hakkete, og filene var så store at de fylte kortet halvveis gjennom ett intervju.

Jeg ba henne først svare på ett spørsmål: hvor skal opptakene vises? Det avgjør nesten alt annet. Hun svarte at de skulle ligge på en nettside og noen ganger vises på en skjerm i en butikk. Da hadde vi et utgangspunkt å velge ut fra.

Når vi skal velge bildefrekvens, oppløsning og kodek, begynner vi alltid med bruken. Intervjuer som skal ses på skjerm uten stor etterbehandling trenger ikke de tyngste formatene. De trenger jevn bevegelse, ryddig bilde og filer som det går an å jobbe med på en vanlig maskin.

Kristin hadde ikke planlagt noen sakte film eller spesialeffekter. Det betydde at hun ikke trengte en høy bildefrekvens for å kunne bremse ned opptak i etterkant. Hun trengte heller en frekvens som ga et naturlig inntrykk av samtale og som passet med resten av materialet hun skulle levere.

Vi noterte tre ting på et ark: visningssted, forventet lengde per intervju og hvor mye lagringsplass hun hadde. Disse tre svarene styrte resten av samtalen og gjorde valgene mindre abstrakte for henne.

• Hvor skal opptaket vises
• Hvor lange blir opptakene
• Hvor mye lagringsplass finnes

For intervjuene landet vi på en vanlig bildefrekvens for rolig samtale og lot lukkertiden følge av den. En vanlig tommelregel er at lukkertiden settes til omtrent det dobbelte av bildefrekvensen, noe som gir en lukkervinkel rundt 180 grader. Det gir naturlig bevegelsesuskarphet uten at bildet blir flytende eller stakkato.

Kristin lurte på hvorfor bildet hennes hadde sett hakkete ut. Det viste seg at hun hadde brukt en veldig kort lukkertid for å få inn nok lys uten å senke blenderåpningen. Resultatet var skarpe enkeltbilder som ikke smeltet sammen til jevn bevegelse.

Løsningen var ikke å endre lukkertiden, men å justere lyset og ISO. Hun flyttet en lampe nærmere og åpnet litt mer opp. Slik kunne lukkervinkelen holde seg der den skulle, og bevegelsen ble mykere uten at vi måtte kompromittere eksponeringen.

Oppløsningen valgte vi ut fra at opptakene skulle vises på nett og på én skjerm. Kristin trengte ikke det største formatet kameraet tilbyr. Vi valgte en oppløsning som ga skarpt bilde på skjerm og samtidig lot henne beskjære litt i redigeringen uten at kvaliteten falt merkbart.

Kodeken var den delen hun var minst sikker på. Jeg forklarte at en kodek bestemmer hvordan bildet komprimeres, og at tyngre kodeker gir mer rom for å justere farge i etterkant, men også store filer. Kameraet hennes hadde flere valg, og vi sammenlignet to av dem i et testopptak.

Forskjellen var tydelig i filstørrelsen, men mindre synlig i selve bildet i hennes lysforhold. Hun valgte den lettere varianten. Slik fikk hun plass til hele intervjuet på ett kort, og redigeringsprogrammet tok ikke lang tid på å åpne filene.

• Test to kodeker mot hverandre
• Se på filstørrelse per minutt
• Sjekk at redigeringsmaskinen klarer filene

Før vi låste innstillingene, tok Kristin et testopptak på omtrent ett minutt med en venn som satt på intervjustolen. Hun gjorde det med samme lys, samme avstand og samme bakgrunn som i det ekte prosjektet. Poenget var å se akkurat det hun kom til å få.

Vi så gjennom opptaket sammen på en skjerm. Jeg ba henne se på hendene, på kanten av ansiktet mot bakgrunnen og på hvordan bildet oppførte seg når vennen beveget seg raskt. Hun la merke til en liten flimring fra en av lampene som hun ikke hadde sett i søkeren.

Flimringen kom av et samspill mellom lampens frekvens og lukkertiden. Vi justerte lukkertiden litt og tok et nytt opptak. Problemet forsvant. Dette er typisk for hvorfor testopptak er verdt tiden: feilen dukker opp før den ekte innspillingen, ikke etter.

Etter kurset skrev Kristin ned innstillingene som ett fast oppsett for intervjuserien, med en kort forklaring til hver verdi. Hun la også til en linje om hva hun ville endre om visningsstedet ble et annet. Slik ble notatet noe hun kunne bruke igjen, ikke bare en engangsløsning.

Jeg vil understreke at disse valgene var riktige for hennes kamera, hennes lys og hennes formål. De er ikke en fasit som passer alle. Et annet kamera, en annen lampe eller en annen leveranse kan kreve andre innstillinger, og det er nettopp derfor vi går gjennom spørsmålene først.

Hun sendte meg senere en kort melding om at intervjuene gikk jevnt, og at filene var håndterlige. Det viktigste for meg var at hun nå kunne forklare hvorfor hver innstilling stod som den gjorde.